widaraspeli.no

Lektor og forfatter Synnøve Borge

deler erfaring med bruk av kortene:

Skal vi ha skrivelek i dag?

Det er tidig morgen siste uka før juleferien. Ut fra den mørke skyggen ved skolebygningen kommer en stemme: Skal vi ha skrivelek i dag? 

Og det skal vi. I dag igjen. Hadde tenkt å holde på til høstferien, men elevene har nektet plent å slutte. Så da så.

Jeg kan på det varmeste anbefale Caravan kortene til inspirerende språkleker i skolen. Det er intet av det jeg ellers måtte bedrive av innendørs faglige aktiviteter som kommer i nærheten av disse timene med skrivelek, når det gjelder å skape engasjement og begeistring. Samtlige av de elevene jeg har jobbet med har likt denne aktiviteten. (De fleste har vært begeistret!) Og samtlige har skrevet.

Caravan Forever

Hver onsdag har jeg (ellers naturfagslæreren) to halve fjerdeklasser i to små halvtimes-økter, i noe som jeg kaller skrivelyst. (Muligens Norsk, men det er skriving i alle fag…) Målet er ganske enkelt å lære elevene at det er greit å skrive; at det ikke gjør vondt, at det ikke er farlig, at det ikke er viktig… og derfra: at det kan være greit, at det faktisk til og med kan være ganske morsomt!

Og jammen får vi det til: Hver uke stiller jeg med nye kulisser, kopiert fra Tanyas Tegnebok (men som fint kan lages selv, se illustrasjoner), og en bunke linjerte ark. Og en eske med Caravankort.

Elevene velger seg hver sin kulisse og går i gang: de må skrive (minst) en setning for hvert kort, hvor ordet i kortet er med, og det er det som bygger historien. Samtidig får de lov til å tegne på kulisse-arket.

Så deler jeg ut et kort til hver, instruerer dem i at de må bruke det kortet de får, fordi da er det kortenes skyld at historien blir teit, og det er så deilig å ha noe å skylde på. Det er vi strålende enige i.

Ulovlige transaksjoner

Så går vi i gang: Husk at kongen ikke skal lese det du skriver!

Caravan-ordene blir høylytt kommentert før jeg hysjer og de går i gang med arbeidet. Og begeistringen bare øker. Ordene er en fin blanding av fantasy-ord: sverd, borg, drake, skatt… osv og andre vanlige begreper, som noen ganger trenger å oppklares: grøft, arv, raseri, fortvilelse, osv…

Jeg observerer at det stadig foregår ulovlige transaksjoner; det er enkelte ord som bare er så potente at andre må få overta dem umiddelbart, selv om det ikke er lov å låne. Jeg slår mykt ned på forseelsen, og nyter skrivegleden, entusiasmen over hva de bygger opp av historier, over hva som bygges både på linjene og på tegnearket, og som ofte bare MÅ deles øyeblikkelig: Jeg fikk sopelime ! Da kan jeg jo skrive om Harry Potter! Yesss!

Halvtimen er alt for fort over, og elevene fester dagens ark sammen med resten i bunken med en binders.

Lek med ord

Nytt år: og vi går et steg videre. Jeg har en plan med dette. Som de ikke vet noe om ennå. Jeg forteller elevene om hvordan forfattere jobber. At de leker sånn som dem. Tuller og skriver. Og leter i det de har skrevet, for innimellom alt det teite kan det ligge gull og skinne. Og det skal vi se etter nå.

 Alle får hver sin markeringspenn: finn den kuleste setningen på hvert ark, let godt, si fra hvis du trenger hjelp. De leter og roter og skjønner ikke helt, og som vanlig blir det mye klabb og babb og misforståelser, men så. Så siger forståelsen inn, og vi er i gang: vi leter sammen. Finner. Og diskuterer muligheter.

Og gullkorn dukker opp. Stadig vekk. Du trenger ikke å være forfatter for å gjenkjenne litterære kvaliteter i ungenes tekster:

 For eksempel: Langt inne i en skog var det et svømmebasseng fylt av tårer. 

Jeg ber eleven legge bort alt det andre hun skrev. Starte på nytt. Derfra. Hvem har grått de tårene? Hva er det som har skjedd? Og hva kommer til å skje? Hun vil ha med det med blodet også. Ja gjør det! Skriv.

Hun er i gang. Og hun har for sikkerhets skyld samlet seg ett eksemplar av alle kulissene hun ennå ikke har rukket å bruke. For hun skal skrive bok. Med dette. Hjemme.

Vi diskuterer muligheter: hvilken alder vil de skrive for? Hva slags tekst: dikt, fortelling, tegneserie… De er små og uerfarne, og jeg ser at ordene ikke gir dem nok bilder. Men vi er i gang. Og de er engasjerte. Jeg spiller med åpne kort: vet ikke hvor bra dette kan bli, hva vi kan få til. Denne gangen er det mye opp til dem. Nå kan vi ikke skylde på korta. De er ivrige. Jeg er spent.

Jeg har så vidt prøvd ut metoden på mine naturfag klasser 2. og 3.trinn også. Med like stort hell. Men ser at det er mer oversiktelig hvis jeg kopierer linjeark og kulisse sammen på et stort A3 ark for dem. Og gjerne lager en startsetning som passer med kulisse arket, da er de raskere satt på sporet.

Selvdreven

Caravan kortene fungerer også godt som samarbeid læring. Mye bra begreps overføring skjer når de sitter på gulvet og hjelper hverandre med gode råd og innspill på hvordan de skal bygge historien videre. Og øvelsen er selvdreven: elevene går og henter seg nye kort etter hvert som de trenger, det gir dem også mulighet til å bevege seg, uten at det fører til de klassiske overgangs situasjonen problemene; de er kort og godt opptatt av de de driver med. Det eneste ureglementerte er som tidligere nevnt disse ulovlige kort-transaksjonene, og det er blott til nytelse å observere.